Historien om to modige hyttefolk i Nesbygda

I år er det 80-år siden frigjøringen, 8.mai 1945. Ekteparet Hammerø fikk aldri oppleve dette, de var av dem som betalte med sitt liv for at Norge skulle bli fritt.

Forfallet er tydelig og verre blir det ...

Øverst i Hammerøs vei ved Syvertsvolden står ei gammel hytte til nedfalls. Opp gjennom årene har mange Nesbygda-unger utforsket og lekt rundt Heksehytta, som den gamle og litt skumle bygningen ble kalt. Det fortelles at dagens eiere sluttet å bruke hytta for mange år siden, fordi kommunen ikke tillot dem å bygge opp igjen den gamle utedoen. Og det er synd, for denne hytta, som kanskje ligger på en av de fineste utsiktstomtene i Nesbygda, skjuler en historie fra krigen som vi fortjener å huske, fordi de som eide hytta på den tiden, betalte den høyeste prisen i kampen for et fritt Norge.

På 30-tallet kjøpte et ektepar fra Oslo Eikelund, som er hyttas egentlige navn. Ekteparet het Sigrid og Petter Hammerø. Sigrid var opprinnelig fra Halsa i nærheten av Mandal, og Petter fra Snåsa, og man kan tenke seg at i alle fall Sigrid likte å sitte og nyte den fine utsikten over fjorden, sørlandsjente som hun var.

På 80-tallet var Eikelund fortsatt et vakkert sted

Petter var en kjent bilmann på den tiden, han jobbet i Bertel O.Steen, blir det sagt, og han gravde faktisk (med hakke og spade) en smal kjørevei helt opp til hytta, slik at bilen slapp å stå nede ved hovedveien. De var på hytta så ofte som mulig, og det må jo ha vært en større ekspedisjon den gangen, før E18, og før asfalt på Svelvikveien, å kjøre hele veien fra leiligheten i Bogstadveien og ut til Nesbygda.

Sigrid var husmor, står det i den dokumentasjonen jeg har funnet, og de hadde ett barn, en sønn.

Petter i flott mundur

Sigrid i lykkeligere dager

Og så kom krigen. Petter jobbet på det tidspunktet, eller i alle fall ganske straks etter krigsutbruddet, for luftvernsjefen i Oslo. Han kom veldig snart inn i illegalt arbeid, og vi har funnet kilder hvor det står at han blant annet var involvert i en av de illegale senderne på Østlandet. Det kan godt stemme, han var jo utdannet ingeniør. Han skaffet også falske identifikasjonspapirer, og hjalp med dette flyktninger over til Sverige. Flere flyktninger ble holdt skjult på hytta på Syvertsvolden, inntil de kunne komme seg videre. Sigrid hjalp mannen sin med det illegale arbeidet, men vi har ingen detaljer rundt hva hun gjorde. Jeg er i alle fall overbevist om at hun var involvert i nettopp det å skjule flyktninger på Eikelund.

Flere hytter i nabolaget ble brukt til det samme, og naboene har hjulpet til å skaffe mat eller frukt i en mager krigstid.

Tre ganger ble Petter arrestert og satt på Grini for det illegale arbeidet. Den siste gangen ble han hentet på jordet ved Elvestad, som ligger rett bak hytta, og historien skal ha det til at en av nazistene som anholdt ham, var en kamerat av ekteparets sønn. Som så mange historier fra krigen, kan den ikke direkte bekreftes.

Da Petter ble arrestert 15.juli 1944, var Sigrid igjen på hytta. Noen dager senere, ble hun oppringt av noen (vi vet ikke hvem) som ba henne om å pakke sakene sine, betale forskudd på leiligheten i Bogstadveien, og reise til Oslo. Antagelsen er at Sigrid trodde hun ble kontaktet av motstandsfolk som ville hjelpe henne å flykte. Hun var overbevist om at hun da skulle videre til Sverige, hvor det ble sagt at også ektemannen allerede var.

Hun hadde kledd seg i sine fineste klær og tatt med seg alle smykkene sine. Hun var en fjong dame, ble det sagt. På veien ned til bussen, vekslet Sigrid noen få ord med hyttenaboen sin, unge Astrid Trolsrud, før hun fortet seg ned på veien for å rekke bussen sånn at hun rakk det siste toget til Oslo.

Men på Vestbanen var det satt en felle for Sigrid. Hun ble ført til Victoria terrasse og avhørt, før hun der skal ha blitt fratatt både smykker og de fine klærne, og bedt om å kle seg i noe simplere. Deretter ble hun ført til Grini med bind for øynene. Hun ble fortalt at hun skulle treffe Petter, men at hun ikke fikk lov til å se festningsverkene. Det var bare det at Sigrid hadde vært på Grini før. Forrige gang Petter satt på Grini, forsøkte Sigrid og svigerinnen Ruth å besøke ham. Han fylte 50 år i 1942, og damene hadde reist inn ens ærend for å se ham. Det fikk de jo ikke, men den gangen hadde de gått opp i et steinbrudd hvor det var mulig å få oversikt over leiren, for å se om de kunne få øye på Petter.

Antagelig kjente Sigrid seg igjen på en eller annen måte, i alle fall hadde hun, idet hun og flere andre ble ført ut av bilen i grålysningen den 21.juli 1944, ropt «er det her folk blir skutt?». Deretter forsøkte hun å flykte.

Hun ble nådeløst skutt i ryggen av SS-Hauptsturmführer Albert Weiner. Komplottet ble regissert av ham, SS-Sturmbannführer Hellmuth Reinhard, gestaposjefen i Norge, og SS-Unterscharführer Josef Seufert. Weiner tok livet sitt i arresten etter frigjøringen. Han var vel for feig til å stå til rette for de ganske mange mordene han hadde begått. De to sistnevnte ble det ført rettssak mot i Tyskland så seint som i 1967. Sønnen til Sigrid og Petter ble ført som vitne, og det som ble sagt eller referatført der, gjør meg nysgjerrig på en helt annen historie.

Sigrid var antagelig utsett til å bli skutt som ledd i det Gestapo kalte Blumenpflucken .. Planen var å drepe tilfeldige nordmenn, og iscenesette drapene slik at det så ut som om de ble drept av motstandsbevegelsen, altså sine egne. Norge var imidlertid altfor lite og gjennomsiktig til at denne blomsterplukkingen ble særlig vellykket. Og for Sigrids del, fungerte det i alle fall ikke. Hun ble skutt i det hun prøvde å flykte, og kastet i en fellesgrav på Grini sammen med to andre kvinner, og flere menn som også ble drept den dagen. En annen teori er at hun i stedet ble skutt som hevn for attentatet mot Hitler, som hadde skjedd bare dagen før (20.juli 1944).

Petter ble holdt fanget på Grini og deretter på Trandum. Han ble antagelig både torturert og mishandlet, før han ble skutt på Trandum 5.september 1944. Det er ikke kjent om han visste at Sigrid allerede var drept før han ble henrettet.

Sigrid var en av tre kvinner som ble skutt av Gestapo under krigen. Faktisk ble de alle skutt samme dag og samme sted.

Etter frigjøringen ble Sigrid og Petter hentet opp fra fellesgravene tyskerne hadde slengt dem i, og nå hviler de sammen på Ullern gravlund i Oslo. De har fått minnesmerker både på Grini (Ila) og på Trandum, men man vet dessverre fortsatt ikke mer om motstandsarbeidet de gjorde enn dette vi har greid å finne ut av.

Hjemme i Nesbygda glemte aldri Astrid Trolsrud den siste samtalen med Sigrid, eller hvor hyggelige Hammerø-paret alltid hadde vært. Så da veien hun nå bodde i skulle få navn i 1980, protesterte hun mot det opprinnelige forslaget Syvertsvold-veien, og insisterte på navnet Hammerøs vei. Det er ikke mange hyttefolk som har fått en vei oppkalt etter seg, men denne triste historien, og minnet om det modige ekteparet, fortjener å bli husket.

Og slik ble det.

Kilder:

• Kristin Hatledal, Kvinnekamp - Historien om norske motstandskvinner (deichmann.no)

• Audun Knappen, artikler i Drammens Tidende og egen blogg

• Nesbygda historielag, og intervjuer med Astrid Trolsrud og Hjørdis Trolsrud