Butikkene i Nesbygda
- Heidi Auensen
- for 4 døgn siden
- 9 min lesing
I dag er det mange som ønsker å leve mer miljøvennlig, med kort avstand til butikker og andre servicetilbud. I Nesbygda var det i mange år gangavstand til både butikker, kafeer og posttjenester. Forløperne til nåtidens Oda fantes i vårt nærmiljø.
Nå er det ingen matbutikker eller kafeer igjen i Nesbygda. Nærmeste butikk er på Åskollen, eller i Svelvik for de som bor syd i bygda. Fra slutten av 1800-tallet og frem til på 1970-80-årene var bygda godt dekket med landhandlere. I en lang periode var det faktisk hele tre butikker samtidig. Her kan du lese om de butikkene vi kjenner til i dag.
Nesbygda historielag jobber nå med en lokalhistoriebok. Med den ønsker vi å fortelle bygdas historie, og samle kunnskap om hvordan det har vært å bo og leve i Nesbygda opp igjennom tidene. Bygda vår har en rik og lang historie, og kunnskap om denne vil styrke bygdefolkets identitet og stolthet over å bo her. Nesbygda er ikke bare en fartsetappe på vei mot Svelvik!
Tørkop landhandleri
På 1890-tallet ble ullvarefabrikken bygget og igangsatt på Tørkop. Det ble bygget arbeiderboliger, og folketallet steg raskt. Kollektivtrafikk fantes ikke, og fabrikken var avhengig av at arbeidsstokken bodde i gangavstand. Dette gjaldt både fabrikkarbeiderne og funksjonærene. Derfor ble det ganske raskt etablert en landhandel på Tørkop. Den lå i kjelleren i en av arbeiderboligene, med inngang rett inn fra Svelvikveien. Butikken hadde bare to små rom. I det ene ble kundene ekspedert over disk, og det andre var et knøttlite lager.
Ullvarefabrikken ble lagt ned i 1936, men butikken skulle leve i enda 25 år, under forskjellige drivere. I folketellingen i 1900 er Emil Tallaksrud oppført som kjøpmann på Tørkop. Søsteren, Kristiane, er registrert som husholderske og butikkbetjent. Tallaksrud var trolig den første kjøpmannen på Tørkop, siden fabrikken ble etablert bare et par-tre år tidligere. Han bodde fremdeles på Tørkop i 1910 og drev nok ennå butikken. Trolig bodde han i etasjen over butikklokalet.
Under krigen og i noen år etter ble butikken drevet av Walborg Løvås. Hun hadde noen jenter som ekstrahjelp. Søstrene Marie og Gullaug Aulie jobbet der, og sikkert også flere. Lokalene var fremdeles de samme, og driften hadde nok ikke utviklet seg mye siden århundreskiftet. De fleste varer kom i løsvekt, og de ble målt, veid og solgt over disk.
I 1952 overtok Nils og Astrid Bakkerud Tørkop Landhandleri etter fru Løvås. Astrid og Nils kom fra Åssiden i Drammen og hadde god kjennskap til butikkdrift. Det var Astrid som startet butikken, for hun hadde handelsbrev, noe som ble krevet den gang. Nils kjørte fiskebil og solgte til private og forretninger på dagtid. På kvelden kjørte han drosje. Etter hvert drev de butikken sammen.
Bjørg Rørvik, datter av Nils og Astrid Bakkerud, har fortalt hvordan det var å drive butikk på 1950-tallet:
Bygget på Tørkop var i tre etasjer. Tredje etasje var utleid, i annen etasje bodde de som drev butikken, og landhandleriet lå i underetasjen. Inngangsdøra gikk rett ut i gata. Leiligheten hadde ett soverom, to bitte små stuer, et kjøkken og utedo med lager. Det ene soverommet i annen etasje måtte gjøres om til lager, for butikken hadde veldig liten plass. Det var en kjellerlem i kjøkkenet i annen etasje. Fra den gikk det en smal, steil trapp som vi måtte gå for å komme inn i butikken. Butikklokalet var delvis bygget inn i fjell. Selve butikken var ikke stor; i et lite rom innenfor var det satt opp et stort kjøleskap som inneholdt melk og kjølevarer. Bakenfor var det enda et lite rom, inne i fjellet, og der var det plassert drikkevarer, grønnsaker og en stor potetbinge.
Ved døråpningen i det første rommet lå det en potet. Den måtte vi ta med oss når vi skulle hente poteter i bingen. Når vi kastet poteten i bingen, skremte vi rottene. Vi kunne høre at de stakk av, og så var kysten klar. Vi måtte alltid ta med en ekstra potet tilbake og legge den klar i døråpningen, slik at nestemann kunne kaste.
I selve butikken var det en disk. Det var vanlig på den tiden. Disken var ikke veldig stor, men det var plass til et glasskap oppå. Her hadde vi tobakksvarer. På siden av disken var det stativ med papirruller i forskjellige størrelser. Det ble brukt til å pakke inn varer. Bak disken, inn mot fjellet, var det hyller med mange forskjellige varer. Vi solgte ikke bare mat, men også sysaker, fiskeutstyr, maling, garn etc. Det var en merkelig lukt i butikken, men allikevel god, en slags blanding av matvarer og kjeller.
Det fantes også et utelager. Der lagret vi parafin, kull og koks som også ble solgt over disk.
Etter hvert som omsetningen økte, måtte både mamma og pappa være i butikken daglig, og de måtte ansette folk. Det var behov for både hushjelp og barnepiker. De bestemte seg for å bygge et nytt og større butikklokale på Tangen. Over butikken ble det bygget en stor og moderne leilighet, og alt var klart til innflytting i juni 1961.
ODA – matleveringstjeneste i gamle dager
Nils Bakkerud hadde bil, og allerede på 1950-tallet begynte han å kjøre varer hjem til folk. Det var en service forut for sin tid. I dag kan man handle på nett og få ei matkasse på døra, og betale noen kroner for leveringen. Kjøpmannen den gang tok ingen pris for leveringen. Folk kunne «handle på bok» som man kalte det. Man leverte inn en skrivebok i butikkens postkasse med liste over de varene en trengte. Nils kjørte varene til døra, og man gjorde opp for seg hver fjortende dag. Etter hvert tilbød alle butikkene i Nesbygda denne tjenesten.
Det innebar jo en viss risiko for kjøpmannen å la folk få denne typen kreditt, og noen ganger ble det tap. Kjøpmannen på Syvertsvolden sa en gang, at om han fikk inn alle de utestående fordringene, kunne han kjøpe seg ny bil. Uansett var denne tjenesten populær, og man fikk kunder. En landhandel på 1940- og 50-tallet var en forlenget arm inn i det langt større utvalget i byene og tettstedene. For Nesbygdas vedkommende var det Drammen. De færreste hadde egen bil, og alt var ikke like enkelt å ta med på bussen. Skulle man for eksempel ha et par sekker med sement, bestilte man det i landhandelen og fikk beskjed når varen var kommet.
Bakkeruds Combi
I 1963 ble det ny industrisatsing på Tørkop; Den Norske Gipsplatefabrikk etablerte seg rett syd for den gamle ullvarefabrikken. Igjen ble det liv og røre på Tørkop, med nye ansatte som fylte opp de gamle arbeiderboligene, men da var den gamle butikken lukket for alltid. Bakkerud hadde flyttet til Tangen, én kilometer lenger syd. Den nye butikken hadde en standard i pakt med tiden, og attpåtil en kafé som tilbød kaker og kaffe og småretter, som ertesuppe og smørbrød. I et intervju med Drammens Tidende ble Bakkerud spurt om han nå angret at han hadde flyttet fra Tørkop. Det gjorde han ikke.
Bakkeruds Combi var en større butikk enn det gamle landhandleriet på Tørkop. Butikken hadde til og med frysebokser for utleie, og romslige kafé-lokaler. På den tiden var det ikke vanlig å eie egen fryser, og mange bygdefolk leide fryseplass hos Bakkerud.
I kjelleren var det et eget fyrrom som også kunne brukes som tilfluktsrom. Alt var nytt og moderne, men det var fortsatt salg over disk. Det ble solgt maling, garn og tråd, og det var også medisinutsalg. Det var to store lagerrom for tørrvarer, drikke og hermetikk, samt et stort kjølerom til melk og ferskvarer. Ansatte som ikke bodde i bygda, ble tilbudt losji i en av de tre hyblene som lå i tredje etasje.
Til butikken hørte det en stor Fargo lastebil og en Opel Olympia varebil. Fire dager i uka kjørte Nils Bakkerud rundt for å levere varer mellom Kolfuru og Hella.
Butikken fortsatte å gå godt i noen år.
Bjørg Rørvik forteller om hvordan hun husker livet i den nye butikken på Tangen:
Det var alltid spennende å se hvor Hjelmtvedt fra Syvertsvolden Landhandleri leverte, for å avsløre om noen kunder hadde «byttet» butikk. Det kunne være slitsomme dager, og på vinteren måtte det legges på kjetting for å komme opp alle bakkene i bygda. Vi ungene måtte være med for å hjelpe til å bære. Det var ikke alltid like morsomt.
De fleste kundene betalte varene sine ved levering. Hvis noen ikke hadde penger fikk de "børje" (kredit). På kontoret lå det en bok for hver kunde. Bøkene var sortert alfabetisk, og det utestående ble notert. Det var ikke få kroner som måtte føres på tapskontoen. Ikke alle hadde god økonomi, men det var aldri snakk om å sende sakene til inkasso. Pappa syntes synd på folk som hadde det slik, selv om det ofte var vanskelige tider for butikkdriften også.
Pappa bar koks, kull og melsekker på ryggen til kundene. Det var tungt arbeid, han fikk ryggproblemer, og i 1972 måtte han leie ut butikken. Første leietaker var Berit og M. Fuhr Bolstad, og butikken byttet navn til "Fu-Bo Dagligvare". Lokalene ble nå gjort om til selvbetjening, det var vanlig nå.
Da butikken åpnet i 1961, fikk vi også et nytt tilbud med kafeteria. Kaféen var åpen fra tidlig på formiddagen til langt på kveld. Mange handelsreisende var innom og kjøpte mammas ertesuppe på dagen, og om kvelden var det ofte mye besøk, men lite handel. Det var TV i kaféen, og mange kom for å se på fjernsyn. Det var få som hadde det hjemme på den tiden. Kanskje ble det solgt en flaske cola som gjestene delte seg imellom. Kafeen hadde også en jukeboks, og mange puttet på ei krone for å høre siste hits. Kafeen gikk ikke godt og var mest slit. Den ble lagt ned i 1964-1965 og erstattet av en kiosk. Mamma og pappa drev kiosken nesten helt til slutt, men rundt 1996 var det slutt. Deretter stod den tom noen år før den ble solgt som arbeidsbrakke i 2003.
I tiden etter at Bakkerud ga seg med butikk og kiosk ble butikken leid ut i noen år. Indiske Kour Kahlon holdt ut lengst; i 12 år drev han butikken under navnet «Tangen Matsenter». I 2003 var det definitivt slutt med kolonialbutikk på Tangen. På det meste, da Bakkerud drev selv, hadde butikken åtte ansatte. I 42 år hadde den vært i drift, og var den butikken i Nesbygda som overlevde lengst.
Syvertsvolden Landhandleri
Det har vært drevet gjestgiveri, landhandel og skysstasjon i flere hundre år på Syvertsvolden. Historien om Syvertsvolden er en spennende historie som vi kommer tilbake til senere.
På Syvertsvolden ble trolig den eldste landhandelen i bygda etablert allerede før 1880. Det ble drevet landhandel med ulike eiere fram til 1946, da Erling og Bergliot Hjelmtvedt kjøpte Syvertsvolden. De drev landhandel i sidebygningen til restauranten, fram til den nye butikken stod ferdig i 1965.
I 1971 solgte de restauranten, og flyttet selv over i en nybygget leilighet over butikken. Restauranten skulle få et kort liv etter salget; den brant ned til grunnen i 1974.
Hjelmtvedt drev Syvertsvolden Landhandleri på samme måte som Bakkerud hadde gjort. De to butikkene lå kun et par hundre meter fra hverandre, og fra Syvertsvolden landhandleri ble det også kjørt ut varer, og ellers skaffet det kundene trengte. I butikken åpnet det også en landpoststasjon i 1980. Imidlertid fikk etter hvert Syvertsvolden Landhandeleri de samme utfordringene som naboen i sør. Nærheten til Drammen og bilen tok kundegrunnlaget. I 1987 ble landhandleriet nedlagt, og aktivitetene på Syvertsvolden, med flere hundre års restaurantdrift og hundre år med landhandel, var slutt. Etter en stund kjøpte Svelvik kommune den delen av tomten som hadde tilhørt restauranten. Denne perlen av en tomt er nå parkeringsplass for trailere, og avfallspunkt for hytterenovasjon…. Huset og tomten hvor butikken var, er i dag privateid.
Nesbygden Landhandleri
På eiendommen Sjølyst på Saltbuvollen på Hella er det blitt drevet butikk fra tidlig på 1900-tallet. Opprinnelig ble denne landhandelen drevet av en mann som het Fredrik Hallingstad. Han overdro i 1924 driften av butikken til Jørg og Elna Høyen. Elna og sønnen Erik drev butikken sammen, inntil hun overlot driften til han i 1971. Erik fortsatte å drive landhandelen på samme måte som tidligere, men opplevde også kundeflukt ut av bygda. I 1980 la han ned butikken som familien hadde drevet i 54 år.
Kjøbmann Rasmus Beck, Bråten
Dette skiltet over sto over døra på Rasmus Beck sin butikk i Kongsberg. Skiltet finnes fortsatt på Bråten. (Bilde utlånt av Frank Beck)
Rasmus Beck kom fra Kongsberg, der han hadde drevet butikk tidligere. Han giftet seg med Helga Auensen, og de bosatte seg i Bråten, en liten gård ved Svelvikveien et par hundre meter syd for Tørkop Landhandleri. I folketellingen for 1920 står han oppført som landpostbud og landhandler. I en periode rundt 1910 drev han og kona Helga landhandleri i en del av hovedhuset i Bråten.
Familien Nilsen på Frydenlund
Familien Nilsen som eide Syvertsvolden frem til 1918, flyttet ikke langt da de solgte. I 1916 bygde de huset Frydenlund, bare noen hundre meter nord for Syvertsvolden . Her skal de ha drevet butikk i en periode. Noen ytterligere dokumentasjon for dette har vi ikke funnet.
Marianne Støa og Heidi Auensen har redigert teksten og bildene som er samlet inn av Nesbygda historielag. Om du har flere historier eller mer informasjon til oss, ta kontakt.
Skulle du ha bilder knyttet til butikkene, blir vi ekstra glade!
Comments